Flåm – Skrekk og fryd med zipline!

Den ene dagen jeg hadde ferie!
– Gjesteblogger Helle-Viv deler sin historie fra sommerens skumle høydepunkt!

Ferien i år kan vel egentlig beskrives med et ord: Gjesp… Egentlig burde jeg vært i Gøteborg hvor min yndlings datter hadde termin og vel så det, men alle vet jo at å reise dit i disse tider gjør en bare ikke. I solidaritet med alle mine medmennesker holdt jeg meg altså hjemme i årets sommerferie. Og så skal jeg ikke skrive et ord om alle andre som ikke er solidariske og reiser hit og dit…

Etter endeløse dager på sofaen tok jeg mot til meg og begynte planleggingen av en dagstur ut i verden, Dvs Norge – ja, faktisk et helt annet fylke, eller nei – nå er vi slått sammen til Vestland. Ihvertfall – Helle skulle til fjells. Nå er jeg ikke som de fleste så veldig glad i fjell og natur. Jeg mener kommer ikke fjellet til meg – så kommer ikke jeg til fjellet.

Vel, en dagstur til Flåm med påfølgende togtur med Flåmsbanen og et hopp fra Nordens lengste zipline var innafor tenkte jeg – og sendte en epost til Flåm turistinformasjon. Ventet over en uke uten å få svar (enda ikke mottatt noe svar) så da bestilte jeg rett og slett hoppet og toget en vei via nett uten å nevne rullestol og høydeskrekk. For dette betalte jeg den nette pris av kr 2 260 (for to personer)!!!

Dagen kom og fremdeles ingen barnebarn, men med datter innlagt på føden så var nok hodet og hjerte et helt annet sted enn på trange vestlandsveier og påfølgende zipline.Med en lettere nervøs assistent bak rattet (blir naturlig lett nervøs når arbeidsleder skriker: se opp for traileren)!

Ankom Flåm med full blære og heldigvis fant vi et do rett ved parkeringsplassen. Det var selvsagt opphøyet med en høy fortauskant og ingen HC do. Kom meg likevel inn og fikk gjort mitt, men oppdaget rett etterpå at det var et tilrettelagt toalett inne på turistinfo. Lurer likevel på hva vi med hjul under rumpa skal gjøre utenom åpningstider på turistinfoen?

Jeg elsker å planlegge, men glemte å planlegge returen da jeg alltid har tenkt at det alltid går et tog, men vi hadde enten veldig dårlig tid eller kanskje innmari god tid på vei ned fra endepunkt zipline og en togstasjon som heter Blomhellen. For øvrig et veldig koselig navn.

Vi tilbrakte en god time i Flåm og koste oss på en liten kaffe. Halvtime før avgang dukket toget opp og vi stilte oss i kø – selvsagt med en meters avstand til de andre passasjerene.Konduktøren lurte på om jeg trengte rampe og som den rampejenta jeg er – så svarte jeg selvsagt ja. Tar ikke tog ofte, og til den prisen jeg betalte skal jeg søren meg ha service for penga! Det var uansett ikke uaktuelt å krype om bord. Fikk da beskjed om å vente litt for de måtte flytte på et lass med tømmer skulle jeg få plass. Det var da jeg forstod at det var i kveg- og godsvogna jeg skulle få reise med. Jeg så det var gamle togvogner og sikkert veldig nostalgiske, men praktisk var det ikke.Vel om bord nøt vi både utsikten og innsikten. Vi hadde selvfølgelig valgt den varmeste sommerdagen og med et tog uten mulighet for lufting – ble det ganske hett.

Plutselig ser assistenten noen kabler i lufta og sier der er Ziplinen! Jeg blånekta – ikke faen sa jeg og tenkte hva faen har jeg meldt meg på. Jeg mente det var en høyspentledning og roe meg ned med det. Plutselig forsvant alle passasjerene og da kom jeg på at jeg har lest noe om en foss og en dame som står å synger på kanten av stupet. Jeg sendte assistenten ut for å ta bilde av dette gilde, selv fikk jeg aldri tilbud om å gå ut av toget pga manglende tilrettelegging. Godsvogna sto rett og slett ikke nærme nok stasjonen til å få ut rampa.

Omsider var vi fremme ved rett stasjon og jeg humpet av gårde til avsatsen eller undergangen om du skjønner. Det var grus og tilnærmet geitesti så jeg er glad jeg valgte rullestolen med store svinghjul. Og uten assistent ville jeg ikke klart meg i det hele tatt. Fikk tips om å ta med freewheel og det hadde sikkert vært lurt, men jeg droppet altså det.

Vel ute på utsiktspunktet kom tårene. Det var de kablene min assistent hadde sett og jeg fikk en dose panikk, men det var aldri snakk om å trekke seg. Jeg trakk imidlertid pusten godt og når jeg fikk på meg sele og hjelm var gråten borte og stoltheten tilbake. De var kjempeproffe alle som jobbet der og skapte en god og trygg ramme. Det var liksom aldri noe tema eller problem dette med stolen min.

Imidlertid måtte jeg sende min assistent ned først så hun kunne ta i mot meg, dermed ble det ingen avreisevideo, derimot en ankomstvideo. Rullestolen fikk seg en egen zipline tur og hva den tenkte om det får vi nok aldri vite.

Jeg ankom Kårdalen og ble mottatt av to unge kjekke menn og lyden av Rammstein! Helt perfekt med andre ord.

Imidlertid hadde vi kun 12 minutter på å rekke toget eller vi hadde over 3 timer til neste. Det var ikke spesielt spennende å tilbringe de timene sammen med en skokk geiter og ivrige syklister i sine fargerike spantex drakter så jeg brukte rullestolkortet og fridde til de to guttene og fikk napp – så da ble det en ny heisatur i en jeeplignende farkost så geiter og syklister skvatt til hver sin side og vi rakk toget med et nødskrik.

Jammen var det samme tog som på vei opp og de lurte veldig på hvordan de nå skulle få meg om bord da godsvogna var bakerst og jeg måtte nå entre toget i fremste vogn. Måtte til slutt innrømme at jeg med en dytt i rumpa skulle jeg klare å komme meg om bord, riktignok uten verdigheten i behold. Vi var så lykkelig begge to da vi endelig var om bord og fikk satt oss ned.

Det ble middag på Voss og omsider dukker det opp et bilde fra datter på Messenger og der satt jeg på Peppes og gråt vel vitende om at alt gikk bra og jeg ble mormor til Wilma kl 1717. Tenker det var en fin fredag. Takk til god assistent og nokså grei arbeidsleder