Anne: fast blogger på Funkisferier. Reiseglad og rullende som reiser for både bussines og pleasure. Har elektrisk rullestol som fast fremkomstmiddel og reiser som regel med en personløfter og en assistent eller to på slep. Planlegger av nødvendighet, men erfarer stadig at det lønner deg. Reiser for å oppleve god mat, nye mennesker og magiske øyeblikk sammen med venner og familie.
Jeg kom meg ikke til London før jeg var 30 år! Før jeg kom meg dit hørte jeg flere som sa: «London må da være en umulig by å reise til med rullestol». Derfor var jeg ganske spent før jeg skulle dit sammen med min mor og søster desember 2017. Det fungerte supert og ga mersmak. Turen jeg nå skal fortelle om er derfor tur nr. 2 som var siste helgen i mars 2019.
Min bror har bodd i London et par år, så jeg skulle besøke han. Planen var shopping, god mat, kulturopplevelser og fotball. Selve hovedmålet for turen var The London Coffe Festival. Jeg reiste sammen med en assistent.
Flyreise
Før reisen hadde jeg ringt SAS for å avtale assistanse og gi beskjed om at jeg har med meg en elektrisk rullestol. Jeg hadde også med meg en Molift Quick Raiser personløfter, men denne trenger jeg ikke melde fra om på forhånd. Assistansen på Stavanger Lufthavn var som vanlig fantastisk! Flyet gikk til Heathrow. Tidligere har jeg bare mellomlandet her og assistansen har vært middelmådig. Selv om de har visst at jeg må løftes fra sete til stol, har det kommet bare en person f.eks. Jeg har dessuten fått veldig god service på Gatwick tidligere, så jeg var litt spent på hvordan det ville gå. Skulle nesten tro de ville prøve å rette opp inntrykket denne gangen, for det kom hele 3 personer for å hjelpe meg av flyet! Jeg var meget godt fornøyd med det. Den elektriske rullestolen min fikk jeg rett utenfor flydøren. Slik er det heldigvis på de fleste flyplasser nå.
Hjemturen gikk også bra. Noen av dem som jobbet der synes personløfteren var enormt fasinerende! De hadde aldri sett noe sånn før og måtte ta bilde for å bruke i opplæring. i tillegg måtte assistenten min være med å levere heisen et sted. Hun ble ganske lenge borte og da hun kom tilbake kunne hun fortelle at hun på et tidspunkt hadde sittet i nesten et glassbur mens hun og personløfteren ble observert av personalet. De kom heldigvis helskinnet ut av den situasjonen begge to!
Da vi kom til gaten møtte vi de som skulle hjelpe meg på flyet. De var tre denne gangen også. Alle som bruker rullestolen har vel mer enn en gang opplevd at noen henvender seg til assistenten om ting som åpenbart angår en selv. På et tidspunkt var det en assistansemann som omtrent lente seg over meg for spørre assistenten: «How does she prefer being lifted?». Han var åpenbart veldig interessert i å snakke med assistenten, men jeg prøvde meg likevel på: «You can ask me if you want». Jeg fortalte han om min superpraktiske løftesele og han var blid og superhyggelig MOT MEG resten av prosessen!
Kollektivtilbud
Vi fulgte skiltingen til undergrunnen og tok den til Earl’s Court. Det finnes kart over undergrunnen som viser hvilke stopp som er tilgjengelige for rullestol. Jeg hadde valgt et hotell som lå bare 5-10 minutters gåtur fra Earl’s Court og banen gikk direkte dit fra Heathrow. Det er godt merket på stoppene hvor rullestolvognene stopper og da er det bare å trille rett inn. Jeg tok stort sett undergrunnen hele tiden mens jeg var der. Det var litt av kabal og komme seg til Brick Lane på søndagen, men det gikk med tre banebytter!
Det funker også bra å ta buss, men det er ikke for den beskjedne! Når en rullestol skal på, går det nemlig en slags alarm som gjør halve London oppmerksom på hva som er i ferd med å skje. Bussdørene lukker seg og en rampe kommer ut før dørene åpnes igjen. Er det litt fullt på bussen sies det over høytalerne at de andre må gjøre plass til rullestolen. Det er jo egentlig ganske greit, men føles litt voldsomt.
Hotellet
Vi bodde på Holiday Inn Kensington Forum. De har ett rom som har takheis! Dette kan nok være veldig praktisk for noen, men jeg hadde med egen personløfter fordi jeg ikke er så glad i seilheiser. Hotellet var ellers godt tilrettelagt og hadde god standard. Litt upraktisk med badekar og ikke dusj på badet. Et stooooort pluss med dette hotellet for min del var at de tilbyr gratis rom for assistenten (eller «care taker» som de sier)! En annen fordel var at de har «norsk» stikkontakt på rommet. Det er veldig greit å ha for å kunne lade rullestolen. Adaptere kan være litt upålitelige.
Kultur
Jeg kommer til å skrive om shopping under kultur. Der har du meg! Jeg er heller ikke vanskeligere enn at jeg tok shoppingen i Oxford Street. Siden dette er hovedshoppinggaten i London var alle butikkene tilgjengelige. I utlandet er det dessuten oftere større prøverom for rullestolbrukere i klesbutikkene. Jeg liker godt å gå på TopShop og River Island i utlandet for der har de petit-avdelinger der buksene er litt kortere.
Vi var på fotballkamp og så Fullham – Manchester City. Jeg skal visstnok ha sett den beste spilleren i Champions Leauge ellernoesånn. Rullestolplassene var plassert på en liten plattform nederst i ene hjørnet. Ifølge min bror var det veldig gode plasser. For å få gratis ledsagerbillett må man ha en legeerklæring på diagnosen på engelsk! Litt kronglete
For å få inn litt ekte kultur var vi innom V&A Museum. Der fikk vi bare et kvarter, men hadde vi planlagt litt bedre ville vi nok prøvd å få med oss Dior-utstillingen deres!
Selve høydepunktet var kaffefestivalen siste dagen. Festivalen foregikk på et nedlagt bryggeri i Brick Lane. Både festivalen og området forøvrig er enhver hipsters våte drøm! På søndager er det et stort marked i gatene der det selges masse rart og mye god mat. På festivalen fikk vi smake filterkaffe, supersterk espresso, espresso martini og kald kaffe med kullsyre. Ja, du tenker helt riktig; kullsyre har ingenting i kaffe å gjøre!
Mat!
Det viktigste punktet. Vi hadde ikke frokost på hotellet, men gikk på diverse kafeer og spiste frokost. Mange steder er tilsynelatende utilgjengelige, men min erfaring er at veldig mange har rampe eller skinner de legger ut hvis du får noe til å gå inn å spørre! Her vil jeg trekke frem et par av restaurantene vi spiste middag på.
Kensington Dishoom: jeg har lenge sagt at jeg ikke liker indisk mat. Der tok jeg feil! Det viser seg at indisk er mye mer enn karri og nan. Her var det anbefalt å bestille flere småretter og dele disse. Alt var utrolig godt! Assistenten min er vegetarianer, så utenom noen kyllingklubber var alt vegerat og magisk godt! Ekstrapoeng for live jazzband!
Haché Burger: Et typisk burgersted. Ganske gode burgere, men ikke noe ekstraordinært. Plusspoeng for for at de hadde lavkarob-alternativ og flere vegetar/veganske alternativer. Minuspoeng for at de rotet litt med bestillingene.
Farmacy Notting Hill: dette er en vegansk restaurant. For noen høres det kanskje kjipt ut, men alt var utrolig godt! Det kan være både vanskeligere og mer spennende å bestille noe her for man står ikke bare overfor de vanlige valgene: pizza, burger, fisk eller pasta. Her har man gode forutsetninger for helt nye og store matopplevelser! En hel haug plusspoeng generelt, men ekstra på grunn av veldig instagramvennlig mat. De skal visstnok åpne en restaurant i New York også, så mulig det kommer en anmeldelse derfra neste høst.
God tur!
-Anne-
Ekstratips:
– Funkisferier har flere innlegg om London: les om Lenas reise her.
– Gunhilds norske reiseblogg – Rullestolreiser – har et gjesteinnlegg her.
– Britiske Emma har skrevet om sin tredagers tur til London i dette innlegget.
– I Johns amerikanske reiseblogg har han en god London-guide som du kan lese her.