Lena: fast blogger på funkisferier. Reiseentusiast som bruker både manuell og elektrisk rullestol avhengig av reisemål og går innendørs. Utpreget planlegger som blir stadig bedre på spontanitet. Reisemotto: Planlegg nok til at ferien er bekymringsløs og full av opplevelser, vær spontan nok til å oppleve magi!
I år er det ti-årsjubileum for en av mine store måloppnåelser i livet og dette er fortellingen om da jeg endelig bestemt meg for at dette var året jeg skulle gå på topptur – koste hva det koste ville. Målet var Vettfjellet ca. 240 m.o.h.. Vettfjellet ligger ved foten av fjellkjeden «De syv søstre» på Helgelandskysten hvor jeg opprinnelig kommer fra.
Mine foreldre var mildt sagt skeptiske (og med god grunn, da jeg trenger hjelp til og blir sliten bare av å gå trapper) og for deres sinnsro, lot jeg derfor som om jeg slo ifra meg idéen. I hemmelighet fortsatte jeg å planlegge fjelltur, kjøpte bandasjer og hansker og lånte meg klatreseler og bæreseng for bruk i felten fra hjelpekorpset (håpet selvfølgelig det ikke skulle bli bruk for det, men det kunne jo hende at jeg kom meg opp, men ikke ned og da måtte vi være godt forberedt!).
Fire uker skulle det gå, ikke før siste dagen min hjemme ble været godt nok – og jeg tok med meg Viktoria og sa til mine foreldre at vi skulle en tur til byen. Lite visste de om at jeg hadde pakket tursekken, skulle hente Eivind på bussen og begi meg opp på fjellet.
Over kan dere se noen av teknikkene vi brukte for å få meg opp; i medium bratt terreng kan jeg gå med støtte i en hand og i mer bratt terreng gikk Eivind baklengs og nærmest dro meg opp og selv om det ikke var rett opp føltes det litt som «omvendt rappellering». For å sikre godt grep og høyere friksjon hadde jeg kjøpt inn stramme sykkelhansker. Siden ingen av oss hadde besøkt Vettfjellet før brukte Eivind hvilepausene mine på å rekognosere beste rute videre. Der terrenget krevde et høyt steg opp måtte jeg sette meg på rumpa eller finne andre kreative akemåter siden jeg ikke har nok bøy eller kraft i beina for det.
Vi kom oss opp, ikke helt opp (ca 200moh), men nesten … og vet dere, ofte er det turen som er målet i seg selv!
Som alle turer krevde også denne sin obligatoriske KvikkLunsj-pause (bilde til venstre). Steinvarden på de andre bildene ble vårt naturlige toppunkt og følelsen jeg hadde kan ikke beskrives. Alle sansene jobbet på høyt gir for å ta inn alt – utsikten, lufta, sola, gleden og frykten for å ikke komme ned før melkesyra overmannet meg!
…men jaggu kom vi oss ikke ned også!
Vi brukte fem timer på turen, og det er en av de beste dagene i mitt liv! Det var en stolt (og meget sliten) 23-åring som kom hjem viste sine foreldre bilder fra ”byturen” hun hadde vært på og en rørt mor som tok til tårene… Siden denne turen har den fysiske formen min blitt dårligere og kanskje visste jeg innerst inne at det var «nå eller aldri»? Eller kanskje var det denne turen som tok knekken på knærne mine, hvem vet? Mye kjekkere å tenke at jeg rakk det før kroppen sa stopp – så jeg velger det jeg!
Jeg vil avslutte denne historien med å oppfordre alle – absolutt alle – til å sette mål og ikke gi dere før dere har nådd dem! Målet trenger ikke være en fjelltopp bokstavelig talt, det trenger ikke være noe fysisk og målet må gjerne være oppnåelig i rullestol.
For å være et mål, må det være en utfordring, noe som krever noe mer av deg og noe som gir deg den beste følelsen når du fullfører. Hvis vi bare tør drømme, så både tør, kan og vil vi det aller meste vi måtte sette oss mål om!
Hva er din fjelltopp?
-Lena-
Så herlig å lese Lena! Elsker det faktum at du sniker deg i hemmelighet opp på fjellet😅 Sann Lena-stil🙌 Du er rå! Det har du alltid vært, og kommer alltid til å være. Rett og slett!
haha, takk! Følte meg bad-ass på mange måter den turen der 🙂 Lena